Les den utrolige historien om Kompis

Kompis ble stjålet fra Norge til Italia

– Det er rart å plutselig ha ham tilbake

Familien trodde ikke de skulle få se hunden igjen. ID-chipen i nakken ble redningen.

– Jeg var helt fra meg.

I sommer opplevde Marie Nerland Karlsen noe av det verste en hundeeier kan gå gjennom:

Følgesvennen Kompis, familiehunden gjennom sju år, forsvant uten et spor fra hjemmet i Skotten, rett ved Atlanterhavsveien.

– Det var ikke noe kjekt. Det er nesten håpløst å forklare det.

Marie og sønnen var på baksiden av huset, og Kompis var ikke i bånd. Han oppdaget noe lenger ned i gata og løp etter det. Hun skyndte seg inn for å hente vogn til sønnen før hun gikk etter, men samme hvor hun lette var det ingen Kompis.

– Vi trodde han hadde satt seg fast en plass. Vi bor i åpent og ulendt terreng, så vi gikk i skogen og myra og ned mot sjøen i sju dager. På nattestid lånte vi en varmekikkert av viltnemnda.

Det var Marie som hadde ønsket seg hund, og overtalte samboeren med at han skulle få velge navnet. Lekne Kompis, som ville ha all oppmerksomheten og bjeffet og dro frem lekene med en gang det kom noen på besøk. Nå var han borte.

Bobilen

Senere skulle naboene fortelle dem om den mistenkelige bobilen som først hadde stoppet utenfor huset deres og så kjørt og stoppet igjen ved et sted litt lenger unna.

Var det de som tok Kompis? Så de en hund de enkelt kunne selge. Kompis har både tibetansk spaniel, chihuahua, klein spitz og papillon i seg, men kan lett forveksles med en pomeranian, en rase som gjerne selges for femsifrede beløp.

I alle tilfeller hadde nok tyvene en enkel jobb.

– Han hopper lett inn i en bil hvis man roper på ham, så han er nok litt for tillitsfull.

Det gikk sju dager med leting dag og natt før de ga opp søket.

– Det var veldig trist, sier Marie.

– Det var så tomt i huset.

Dagene gikk uten Kompis. Men så, 18 dager etter forsvinningen, ringte telefonen. Et italiensk nummer, så Marie tenkte selvsagt at det var svindel.

– Et kvarter senere fikk jeg en melding. Kunne det stemme at jeg eide en hund?

Funnet i id-registeret

Marie ble helt skjelven, og det gikk en million tanker gjennom hodet. Kunne dette være lureri? Hadde han virkelig kommet seg helt dit?

I en park utenfor Venezia var en bortkommen hund funnet vandrende rundt. Den hadde et halsbånd, og da noen hundeeiere kom over ham under en luftetur tok de ham med til en dyrlege.

Da chipen i nakken til hunden ble skannet dukket et navn opp i det internasjonale registeret Europetnet:

Kompis, registert hos DyreID i Norge.

– De ba oss bekrefte chipnummeret, og jeg fikk dem til å sende et bilde. Så ringte jeg dyrlegen min, og alt stemte. Hadde han kommet seg helt dit? Det var helt sjukt, egentlig.

Det var språkproblemer og logistikk. Samboeren var på sjøen, og det var vrient å fly direkte. Hun var fortsatt redd for at det kunne være svindel av noe slag, så hun fikk med både mamma og pappa på turen. Personene som passet Kompis skulle møte dem på flyplassen, men snakket knapt engelsk, så det var Google Translate så godt det gikk.

Så kom øyeblikket hvor de gikk av flyet.

– Han sto i et bur, og da vi åpnet det sprang han og la seg ned på ryggen og skulle ha kos med en gang.

Han så ut som seg selv, ikke forkommen på noe vis. Marie minnes at han ikke hadde bånd på seg.

– Jeg var livredd for at han skulle stikke av og tviholdt ham.

GPS-sporing kunne hjulpet

Kompis fikk rabiesvaksine i Italia. Tilbake på Oslo lufthavn var det ikke fritt for tårer da Marie måtte overlate Kompis til tollveterinæren for å bo på karantenehotell i 20 dager.

– Det var litt for lenge. I hvert fall da jeg akkurat hadde fått ham tilbake igjen.

Marie tror GPS-sporing man fester på hunden, slik som DyreIDs Mitt Spor, kunne gjort en forskjell da Kompis forduftet.

– Da hadde vi sjekket telefonen og sluppet å lete etter nåla i høystakken, sier Marie.

– Så GPS, det har vi kjøpt nå.

Etter at Kompis kom tilbake merker hun noen endringer. Han dilter mer etter nå, og bjeffer på andre hunder.

– Vi vet ikke om han har vært i slåsskamp, men et eller annet har skjedd. Og han har alltid hatt god tålmodighet med sønnen vår, men vi merket nå at han ville være mer i fred.

Der tålmodigheten ser ut til å gå seg til, jobber de med å venne ham til andre hunder igjen. Hun er glad for å komme tilbake til normalen, med småbarnsliv, studier, jobb - og Kompis.

– Det er rart å plutselig bare ha ham tilbake, men nå føler jeg at hverdagen er som den skal igjen.